Inneholder spor av murul-bloggen

Denim jeans, eller dongeribukse

Det er vel ingen tvil om hva som er verdens mest ikoniske klesplagg, i alle fall viss vi med verden, som vanlig,  mener den vestlige kultursfæren. Knapt et menneske fins i denne verdenen som ikke har et par eller sju i skuffer og skap, og man kan neppe se for seg en gatescene hvor jeansen ikke er den dominerende typen buksetøy.

moderne jeans

Moderne jeans

Hva er et par jeans? Med utallige varianter i snitt og kvalitet er det noen grunnleggende egenskaper som definerer denne buksa pr. i dag :

  •  Den er sydd uten legg.
  •  Den har normalt 5 lommer: 2 forlommer med lommefor, 2 påsydde baklommer og ei myntlomme i høgre forlomme.
  • -Den har påsydde beltestropper. (De tidligste jeansene hadde gjerne et spensel i ryggen for regulering av livvidda, og like gjerne festepunkter for seler som beltestropper, og vanligvis var de også høgere i livet enn dagen hoftekvilende utgaver. Men fortsatt har vi altså en enkel praktisk buksemodell,  uten noe tull og fjas
  • Men, det mest karateristiske  trekket ved denne buksa er stoffet den er framstilt av, nemlig denim.

Denim er en kraftig  bomullstwill, hvor renningen er av indigofarga garn og innslaget vanligvis av kvitt eller ufarga garn. (Den tekniske beskrivelsen av twill lar vi ligge her, men nevner at den betegnelsen norske vevteknologer bruker er

slitefarge på Levi's 501

Typisk slitefarge på velbrukte Levi’s 501

kyper).
I min tidligere artikkel om indigo beskriver jeg egenskapene til dette fargestoffet, som gjør at denim får den karakteristiske slitasjebleikinga som vel er jeansens mest typiske karakteristikum.

Denim og jeans, litt etymologi

Før vi går laus på jeansens historie, kan det være på sin plass med litt etymologi.  Denim antas å ha sin opprinnelse i begrepet serge de Nîmes, et blandingstoff av ull og bomull, kjent fra sekstenhundretallets England, som muligens var produert i denne sørfranske byen, eller var heimeprodusert og blei gitt dette eksotiske navnet som  et falskt markedsføringknep (de kunne det den gangen og!)

Jeans, i dag altså betegnelsen på en buksemodell, var opprinnelig betegnelsen på en stofftype, jean. Dette var en kraftig bomulls(blanding), men i motsetning til denim var både renningen og innslaget i dette stoffet farga. Navnet antas å være en anglifisering av  bynavnet Genova, hvorfra stoffet blei importert til England i store mengder fra slutten av 1500-tallet. Jean og jeans kan i utgangspunktet ha mange forskjellige farger, og denim jeans er altså i grunnen egentlig en umulighet. Men i dag er det vanlig å oppfatte jeans som synonymt med denim jeans, og slik blir det også brukt her.
Den ennå  vanligste, og for så vidt velklingende, norske betegnelsen dongribukse, er heller ikke helt uproblematisk. Dungaree, etter den indiske byen Dungri, (som nå er blitt en integrert del av Mumbai), var opprinnelig betegnelsen på et ufarga eller gjennomfarga kraftig bomullsstoff. Sjøl om flere oppslagsverk sier at det er synonymt med denim, er altså dette egentlig feil. I engelsktalende land brukes dungaree i dag både  om plagget overalls (snekkerbukse), uansett hvilket stoff den er laga av, og i noen tilfelle om denim jeans.

Opprinnelse

Det er slående at framstillinger av folk i fysisk arbeid i før- eller tidligindustrialserte tider svært sjelden viser at de er kledd i spesielt tiltenkt arbeidstøy. Arbeidskarer ser gjerne ut til å være kledd i en gammel dress, gjerne av litt kraftig stoff, f. eks. vadmelvarianter, men uansett med ei fortid som pentøy. Etter hvert som industrialiseringa tar til blir det mer vanlig med dedikert arbeidstøy, også her til lands.  I mer folkerike land med tidligere arbeidsspesialisering var det vanligere at folk hadde mer tilpassa arbeidstøy.

Arbeider på Tinnosbanen 1907-1909

Arbeidsjakker, men vanlig  vest, bukse og (snippeløs) skjorte. Arbeidere på Tinnosbanen 1907-1909.

Fiskere og sjøfolk var av de som var tidligst ute med standardiserte arbeidsplagg, og allerede i det 15. århundre begynte indiske og italienske sjøfolk å bruke bukser med lange bein, i stedet for tidas diverse strømpebaserte løsninger under tunikaer og kaftaner, eventuelt med ei kort ballongbukse over strømpene. Lange bukser med sleng var lett å rulle opp når en skulle vaske dekket, for eksempel. Bønder i middelhavsområdet fulgte snart på, langbuksa var mye mer praktisk enn å linne inn beina i lange klede eller å holde sårbare strømper i orden. Fra tidlig på 1800-tallet begynte de opprørske Paris-intellektuelle å kle seg i lange bukser, til forargelse for det gode borgerskap. Etter hvert spredde denne plebeiiske bukseskikken seg også til de ”høgere stender”, sjøl om de prøvde å holde på strømpene lengst mulig. Siste krampetrekning er vel nikkersen, som brukes ennå i noen sammenhenger, gjerne knytta til jakt eller sport, i de klasser som trenger å vise avstand til den gemene hop.

De første jeans var pants

I 1848 starta det store gullrushet i California. Rykter om enorme fortjenestemuligheter spredde seg fort, og det strømma til folk fra resten av Nord-Amerika og

Bukse fra Greenebaum med lærsforsterking av sømmene

Detalj av denimbukse fra Greenebaum Brothers med lærsforsterkninger av sømmene.

Europa for å ta del i det store eventyret. San Fransisco var innfallsporten til gull-landet, både for lykkesøkerne og varene de trengte for å holde det gående; mat, utstyr og klær.  Det meste av dette kom utenfra, arbeidstøyet blei for det meste importert fra Østkysten, New York-området. Vanskelig å få folk til å bemanne symaskinene når gull og rikdom glitra bakom haugene! Arbeidsforholdene i gruvene var knalltøffe, og kravet til arbeidstøyet deretter. Stilen var lange bukser, pantaleons eller pants, og de var sydd av kraftige stoffer, lerret eller twill. Et populært stoff, fordi det var svært slitesterkt, lett tilgjengelig og antakelig også fordi det var mer behagelig enn tykk seilduk, var det twillvevde denim.

Først i  1860-åra, da gullrushet i California faktisk hadde avtatt, starta den store arbeidstøyproduksjonen i San Fransisco, mye på basis av billig nyinvandra kinesisk arbeidskraft. Dårlig betalte kinesiske tekstilarbeidere med opprørende dårlige arbeidsforhold er altså ikke noe som er forbeholdt Kina i dag. Arbeidstøyet trengtes sjølsagt også i den framvoksende industrien på Vestkysten, men leveransene til gruveindustrien var fortsatt avgjørende, nå også til de nylig etablerte sølvgruvene i Nevada.

 

Levi Strauss, Jacob Davis og naglene

Én av, i alle fall, 15-20 større tekstilprodusenter  i San Fransisco var Levi Strauss. Strauss tilhørte en av de mange jødiske familiene som forlot undertrykking og vanskelige forhold i Tyskland/Prøysen på midten av 1800-tallet, for å slå seg ned i det forgjettede landet over havet  i vest. Strauss-familien slo seg på tekstilproduksjon i New York, og Levi kom til San Fransisco i 1853  for å selge arbeidstøy av familiens produksjon. Ganske snart etter ankomsten  etablerte han et nytt firma, Levi Strauss & Company. Først etter 20 år som selger av importerte pants starta Levi Strauss & Co egen produksjon, og det på en måte som skulle revolusjonere arbeidstøyproduksjonen.

Tidlig reklame for Levi's "riveted" jeans

Reklame for Levi’s «riveted» jeans før 1890

En skredder i Reno i Nevada, Jacob Davis, levde av å sy og reparere arbeidstøy til sølvgruvearbeidere. En dag i 1872 fikk han bestilling på et par ekstra solide bukser. Han kom på å sy disse i et spesielt kraftig lerret, som han vanligvis brukte til å sy hestedekken. Og det var da et av de store øyeblikk i tekstilhistoria oppsto: Han fant ut at han skulle bruke de kobbernaglene han brukte til hestedekkenene til å forsterke buksa der sømmene fikk de største påkjenningene. Gjennom årene var det tenkt ut og patentert utallige løsninger for å forsterke sømmen på arbeidstøy, og mange av de som hadde starta produksjon i San Fransisco innehadde «den aller beste løsninga» i forskjellige utgaver. Men Jacob Davis forsto nå to ting: Han hadde gjort en stor tekstilteknologisk oppfinnelse, og han hadde ikke sjøl ressurser til å utnytte oppfinnelsen. Han søkte da kompaniskap med Levi Strauss, som han allerede kjente som leverandør av stoffer og andre materialer, og sammen fikk de, etter en gode del om og men, tatt patent på koppernaggelforsterkning av arbeidstøy. Og her er det vanskelig å unngå klisjeen om at resten er historie…

Levi’s blei svært godt mottatt av det arbeidende folket, og firmaet vokste seg digert i løpet av den tida patentet gjaldt. Genialiteten i bruken av koppernaglene illustreres ved at straks patentet gikk ut i 1890, forsvant alle andre forsterkningsmetoder, og alle andre produsenter av betydning tok i bruk naglene.

I Norge har vel denim eller koppernagler aldri vært brukt i tradisjonell framstillinga av dedikert arbeidstøy, så vidt jeg har kunnet finne.

Fra arbeidsplagg til fritidsplagg, og videre …

Over tid utvikla denne buksemodellen seg til det den er i dag: Først en, så flere lommer, ryggstroppa og seleknappene forsvant, beltestroppene kom og livhøyden sank. Lær- eller «lær»lappen bak på høgre hofte var med allerede på de første «riveted overalls» (Overalls var den gangen synonymt med pants).

Og denne omdanninga skjedde, uansett hva som her er høna eller egget, samtidig med at arbeidsplagget blei først et fritidsplagg, og etter hvert et moteplagg.

Mer om denne utviklinga, og også litt om vår tids «workwear»-romantikk kommer i  seinere innlegg.

 

Et par kilder til videre lesing:

  • Sullivan, James: Jeans. A Cultural History of an American Icon.  ISBN 978-1-592-40289-2
  • Harris, Michael Allen: Jeans of th Old West. A History. ISBN 978-0-7643-3500-6

 

Skrevet i: Ha på, Klær

Skriv en kommentar