Inneholder spor av murul-bloggen
Av 11. juni 2013 Les mer →

Flosshatten

Flosshatten dukka opp omtrent rundt 1800, som avløser for hatter med store, opprulla bremmer, som hadde vært i bruk siden 1600-tallet, både av sivilister og militære. Disse hattene kunne ha 2 eller 3 «ruller», og dermed hjørner, («min hatt, den har tre kanter»), og har overlevd i enkelte typer militære gallauniformer.

Silkeflosshatt, mer nn 100 år gammel

Silkeflosshatt, mer enn 100 år gammel

Men sånn omtrent med den franske revolusjonen begynte to- og trekanthattene så smått å forsvinne, til fordel for det som blei oppfatta som en mye enklere og mer praktisk hattetype, med en sylindrisk pull med flat topp, og smalere, stiv brem som ikke måtte rulles opp. Hattene med rullebrem blei symboler på fortida og aristokratiets tapte makt. Samtidig var disse hattene upraktiske, og lite egna til de tettere rom og det høgere tempo som den framvoksende kapitalistiske økonomien fordra. Et par tiår etter introduksjonen var flosshatten det vanligste hodeplagget blant byborgere i den vestlige verden, den satt høyt på hodet til både høy og lav.

Denne tassen bar på ettertrakta hattemateriale

Denne tassen bar på ettertrakta hattemateriale

Den nye, sylindriske hatten blei laga i forskjellige materialer. De fornemme brukte helst hatter laga av beverpelsfilt. Hvem har vel i grunnen reflektert over hva alle disse beverpelsene som våre guttebøkers trappere drog ut av de store amerikanske skogene blei brukt til? Beverpelskåpe f. eks. har aldri vært noen stor motesak. Saken er at hovedavtakeren av de enorme mengdene beverpels var hatteindustrien, som brukte den uovertrufne filtkvaliteten man får av beverens underpels i sin mest fornemme produksjon. Blant de mer gemene var hattematerialet gjerne kaninpelsfilt, men mer spesielle materialvalg fantes også. For eksempel hos postombærere enkelte steder, som brukte flosshatter av oljeklede som beskyttelse mot vær og vind.

Bare noen få tiår etter dens suksessrike inntreden på scenen begynte mange å se enden på flosshattens plass i hattehistoria. Hatter av beverpelsfilt var svært dyre, og den harde beskatninga gjorde det stadig vanskeligere å skaffe råstoff til produksjonen. Men i 1830-åra utvikla engelske hattemakere en ny variant laga av silkefloss. Og det er altså egentlig denne som har gitt opphav til den norske betegnelsen på det som på engelsk blir kalt top hat, og på svensk cylinderhatt. Her på berget kaller vi en sylinderhatt flosshatt uansett hva den er laga av. Men, i alle fall: Silkeflosshatten, som var mye rimeligere å produsere, og etter manges mening også mer elegant enn den mindre skinnende beverfilthatten, tok fort over markedet, og ga flosshatten nytt liv som foretrukket hodeplagg i tiåra framover. Kit Carson, som før han starta å utrydde indianere opererte som fangstmann, skal i denne sammenhengen ha uttalt at etter hans syn måtte helvete var brulagt av silkehatter. Da var prisen på en beverpels falt til en sjettedel av det den hadde vært et tiår tidligere.

Handsøm, svetteband av prega skinn og silkefor. Christy's eksisterer fortsatt, Sjøbergs er nedlagt

Handsøm, svetteband av prega skinn og silkefor. Christy’s eksisterer fortsatt, Sjøbergs er nedlagt

Flosshatten holdt seg på topp ( 🙂 )helt fram til begynnelsen på 1900-tallet, altså i ca 100 år. Da hadde etter hvert dette hodedekkende symbolet på kapitalismens krav til tempo og effektivitet blitt tatt igjen av tida, og hattetypen blei nå betrakta som alt for stor og plasskrevene og sårbar. På slutten av virketida var den faktisk i vanlig bruk også blant vanlige arbeidskarer (Jfr. feiere i mange land). Allerede rundt 1850 blei bowlerhatten konstruert, og utover slutten av det 19. århundre tok denne typen mer og mer over som daglighatt. Dette til tross for introduksjonen av chapeau claque‘en, franskmannen Antoine Gibus oppfinnelse fra 1837, hvor hattepullen blei holdt oppe av ei fjæranordning, og ved gitt anledning kunne klappes sammen til en helt flat og lett handterlig form. På engelsk kalles dette en opera hat. Poenget var altså at man, når anledningen bød at man måtte ta av seg hatten, og man ikke hadde ei hattehylla for hånda, slapp å sitte å balansere den storromma sylinderhatten på fanget.

I dag har flosshatten et svært snevert utvalg av brukere: Diplomater, frimurere, kusker, feiere, tryllekunstnere og enkelte brudgommer. (Det blei jo en del allikevel!) Men fortsatt fins det hattemakere som produserer «flosshatter». Men dagens flosshatter lages av ullfilt eller i beste fall kaninpelsfilt. Det finnes nemlig ikke lenger en eneste produsent av silkefloss i hele den store, vide verden. Englands kanskje mest kjente (og dyre!) hattemaker, Lock & Co., (som forresten regnes som oppfinner av bowlerhatten), tilbyr nå renoverte, antikke silkeflosshatter, til en ukjent pris. I følge enkelte kilder skal gode eksemplarer av antikke hatter i andre sammenhenger ha vært omsatt for opptil £5000. Så ta bare godt vare på silkeflosshatten din!

Og ettersom du lurer på hva som gjør flosshatten (og andre stivhatter, som bowleren,) stiv: Flere lag av musselin (tynt bomullsstoff) innsatt med (horn)lim utgjør kjernen i disse hattene. Når limet er tørka, lar materialet seg forme etter forsiktig oppvarming, og hatten gis ønska form, før den dekkes med filt eller floss utvendig, og fores innvendig.

Foto: Arvid Hoff

Kommentarer er stengt.