Inneholder spor av murul-bloggen
Av 4. desember 2013 Les mer →

Skalk – bowler – derby

Bowleren, eller skalken, som nok er den korrekte norske betegnelsen, er en hattemodell som i dag har få og begrensa bruksområder, og bare brukes ved spesielle anledninger. Men i en tidsperiode var skalken den rådende hattemodellen blant menn i alle samfunnslag i den vestlige verdens urbane miljøer, og i grunnen også langt ute på landet i mange tilfeller.

Amerikansk "derby", Av merket Mallory Aristorcrat

Amerikansk «derby», Av merket Mallory Aristorcrat

Tilblivelseshistoria har vært berørt i en anna post murulbloggen,
men må gjentas her:

En gang i 1850 blei hattemakeren Lock & Co i St. James Street i London oppsøkt av landeieren William Coke II fra Norfolk, som hadde noen ideer til en ny hatt for skogvokterne sine.

Problemet var at de høye hattene de da brukte i sin ivrige jakt på krypskyttere lett blei slått av hodet deres, f. eks. av hengende greiner der de storma fram på skogstiene på sine raske hester. (Krypskytteri var en nødvendig overlevelsesstrategi for store deler av landbefolkninga i England den gangen, da som nå det fantes ikke områder for fri jakt for allmuen. Alle lesere m/barn har selvfølgelig fått med seg den uforlignelig skildring av fenomenet i mer moderne tid i Roald Dahls Danny og den store fasanjakten ).
I følge landeieren ville den ideelle hatten for en skogvokter være en tettsittende, hard hatt med rund pull. På en slik hatt ville greiner og krypskyttersteiner prelle av mens den holdt seg på plass på skogvokterhodet.

Det var ingen tilfeldighet at hr. Coke oppsøkte Lock & Co. Helt fra 1670-åra hadde firmaet med forløpere furnert de høyere klasser, inklusive

"Cokes" utstilt hos Lock & Co i 2010

«Cokes» utstilt hos Lock & Co i 2010

kongehuset, med førsteklasses hodebunad. Firmaet tok på seg oppdraget med å utvikle Cokes ide, og satte straks i gang arbeidet med å beskrive prototypen. Den reint praktiske utførelsen blei, etter deres anvisning, gjort av deres hovedleverandør av hattefilt, nemlig fetterne Bowler i Southwark. Når prototypen var klar kom hr. Coke opp til London for å teste saken. Etter å ha fastslått at den satt godt på hodet, la han hatten på gulvet og trampa på den et par ganger. Hatten var like heil og rund etter den ublide behandlinga, og modellen blei godkjent.
Etter vanlig skikk hos Lock & Co fikk de nye modellen navn etter bestilleren, og den dag i dag kan man hos Lock & Co i St. James Street kjøpe en Coke. På sørsida av Themsen var det imidlertid vel kjent at herrene Bowler hadde bygd den første prototypen, og der fikk altså
modellen den betegnelsen som siden er blitt den vanlige.

Her i Norge fikk modellen tidlig den folkelige betegnelsen skalk på grunn av formen på pullen, som i bunn og grunn er en skalk. (I USA kalles en slik hatt helst en Derby, dette fordi amerikanerne visstnok oppdaga hatten i bruk under hesteveddeløpet av samme navn, opprinnelig på Epsom Downs Racecourse. I tyskspråklige land har hatten, som hos oss, fått en betegnelse assosiert med noe spiselig, der kalles den nemlig Melone Hut).

 

Høy og lav: e Short Tail Gang. Photographed from the Police Boat" New York 1887. Av den dansk-amerikanske fotografen og samfunnsreformatoren Jacob A Riis.

Høy og lav: e Short Tail Gang. Photographed from the Police Boat» New York 1887. Av den dansk-amerikanske fotografen og samfunnsreformatoren Jacob A Riis.

De første utgavene av skalken blei bygd etter samme prinsipp som sylinderhattene («flosshatt»), som var den dominerende hattemodellen på den tida. Dvs. at sjølve hattestammen blei forma av bomullstoff innsatt med shellakk , men nå i tykkere lag. Når dette var tørka til ei hard form, blei det utvendig lagt på et lag med hårfilt, hatten blei fora innvendig, og utstyrt med staffasje: Svetteband innvendig og hatteband utvendig. Bremen ligna på den vanlige sylinderhattbremmen. Den kunne være mer eller mindre bøyd opp på sidene, og kanten på bremmen var rulla inn og forsynt
med et påsydd ripsband. Mindre variasjoner oppsto, som luftehull på sidene eller til og med på toppen, kraftigere, mer fjærende fór osv.

Etter hvert blei skalken populær også blant andre grupper enn viltvoktere og «country men» . Sylinderhatten, som en gang hadde vært symbolet på effektivitet og rasjonalitet i «den nye tid», blei nå betrakta som temmelig upraktisk. Den store pullen var i vegen, hatten var vanskelig å handtere på offentlige transportmidler, den var rett og slett blitt gammeldags. Da det også begynte å bli vanskelig å skaffe hatteplysj var dens tid som hovedformen for en anstendig hatt over. Den adskillig hendigere skalken blei nå etter hvert favoritten blant hattebærere ,og dét var jo de fleste på den tida.

Nå var jo ikke faren for fallende greiner særlig utbredd utafor skogvoktermiljøet, med økende popularitet blei letteree typer skalk utvikla. Nå blei shellakken tilført hårfilten direkte, slik at den tidligere hattestammen blei borte. Denne «bybowleren», eller dress bowler som den engelske betegnelsen er, var lettere og mer behagelig å bære en rytterbowleren, men fortsatt temmelig stiv.

Conformateur, ikke til tortur

Conformateur, ikke til tortur

[En liten digresjon her: Allerede tidlig i skalkens historie oppfant franskmannen M. Maillard en innretning som skulle gjøre livet lettere, både for hattemakere og hattebærere: Le conformateur registrerte den nøyaktige hodeformen til hattekunden, som via en enkel og genial teknikk blei overført til stivhatten , før den stivna.
En digresjon i digresjonen: Hos Lock & Co kan en i dag se utstilt conformateur-skivene som gjengir hodeformen til en rekke av deres prominente kunder opp igjennom tidene. Virkelig er mange hoder ganske spesielle, også på utsida.]

Det tok ei tid før skalken utkonkurrerte sylinderehatten, lenge levde diss typene side om side. Men fra ca 1890 var sylinderhatten parkert som et plagg kun for formelle anledninger, og fram til ca 1910 var skalken nesten enerådende som type blant filthattene. (Stråhatter er en annen saga). I denne tida blei den brukt av både høg og lav, og det er et anerkjent faktum blant hattologer at skalken var den mest «demokratiske» hatteformen på grunn av sin samtidige utbredelse i alle sosiale lag.

Skalken i forskjellige utgaver. Fra Henderson, Debbie: Hat Talk, 2002. ISBN 0-9651153-6-4

Skalken i forskjellige utgaver. Fra Henderson, Debbie: Hat Talk, 2002. ISBN 0-9651153-6-4

Den store populariteten førte også til at det utvikla seg forskjellige formmessige varianter. Foruten at bremmen kunne variere i bøy, krøll og bredde, varierte pullen i høyde og form. Bl .a. på en del bilder fra Norge ser en hatter med svært lav pull, andre varianter har pull som nærmer seg
sylinderhatten i høyde. Høye puller kan noen gang ha nærmest pærefasong, og en variant ,utvikla i 1865 av Lock & Co for hertugen av Cambridge, og derfor kalt en «Camridge», har en nesten flat pull. (På dette bildet fra Norsk folkemuseum i Digitalarkivet sier bildeteksten at de unge herrer bærer en skalk og en flosshatt, hvilket er feil. «Flosshatten» er i virkeligheten en Cambridge, det ser en blant anna på den avrunda kanten, og at hatten åpenbart er av hårfilt. Altså: Stol ikke alltid på museumsbeskrivelser!)

Etter hvert var sjølsagt også skalkens storhetstid over. Riktignok har den overlevd i visse avgrensede miljøer, gjerne knytta til formelle antrekk, og gjerne blant de høgere lag i det britiske samfunnet.

Skalken blei fra 1910-åra av blant vanlige hattebrukere etterhvert erstatta av forskjellige varianter av bløte filthatter. Første verdenskrig, som medførte mangel på mange råvarer til sivilt bruk, blei et avgjørende skille. For hatteprodusentene blei det nødvendig å gå nye veier, fordi shellakken, som var avgjørende for å kunne framstille harde filthatter, blei vanskelig å få tak i, og alt for dyr til produksjon av hverdagshatter.

(Tidligere) president Lula i Brasil får hilse på en indianerkvinne i Peru

(Tidligere) president Lula i Brasil får hilse på en indianerkvinne i Peru

Det mest eksotiske eksempelet på bruk av en bowlertype i dag er vel inidianerkvinnene i Andes sine høypullede hatter, som har vært i bruk siden 1920-tallet, og visstnok er inspirert av hodebunaden til de engelske arbeiderne som bygde jernbaner i området på den tida.

Men ellers er det nok ikke noen tilfeldighet at Chaplins loslitte landstryker fra 10- og 20tallet bærer en litt sliten skalk som et av sine ikoniske kjennemerker.
Foruten de ovennevnte gruppene av høgsnuta briter og amerikanere på hesteveddeløp, er det vel stort sett bare klovner og såkalte tradjazz-musikere som etterspør denne hattetypen i dag.
Ko

Kommentarer er stengt.