Inneholder spor av murul-bloggen

Tattis i trynet I – Ansiktstatoveringer før

I mange kulturer med tatoveringstradisjoner har det vært vanlig også å tatovere ansiktet, gjerne som et uttrykk for sosial tilhørighet og status i samfunnet. I mer moderne tid har ansiktstatoveringer vært assosiert med noen få utaforplasserte grupper: Sirkusfreaks, Rabiate punkere og skinheads, amerikanske langtidsfanger.  Denne artikkelen handler om noen av tradisjonskulturene som har praktisert ansiktstatovering. En seinere artikkel vil hete «Tattis i trynet II – Ansiktstatoveringer nå». Det er bare å glede seg.

Inuiter

(noen grupper foretrekker fortsatt betegnelsen eskimoer)

tatoverte inuitkvinner

Ei gruppe tatoverte inuitkvinner, antakelig rundt forrige århundreskifte. Ukjent fotograf

Inuitene, som befolker de arktiske områdene av  Amerika, Europa og Asia(?), er delt i mange undergrupper, med forskjellige levesett og kulturelle særdrag,  men alle inuiter brukte tatoveringer i en eller annen form. Som mange andre naturfolk har de brukt tatoveringer som uttrykk for relasjoner til det overnaturlige, og også til å markere sosial posisjon og tilhørighet. Noen tatoverte også kroppsdeler, mens alle brukte ansiktstatoveringer i en eller annen utgave. Funn av 3500 år gamle figurer med tatoveringsmønster viser at dette er en svært gammel tradisjon. Hos inuitene var det spesielt kvinnene som var tatovert, og tatovøren var helst en eldre og respektert representant for kjønnet. Tatoveringsmønstrene varierte sjølsagt mye, men hos kvinnene var striper på haka det vanligste alle subkulturer sett under ett. Slike striper var et utrykk for at kvinna var kjønnsmoden, dessuten, blant de stammene som sloss og drap hverandre temmelig ofte, viste stripene at her var det snakk om bortførbart krigsbytte, kvinnene blei spart for å bli seierherrenes slaver.

En av grunnene til at tatovørene blant inuitene var eldre, respekterte kvinner, er at inuitene brukte en helt særegen metode for å påføre kroppskunsten. Kvinnene kunne handtere nål og tråd, de sydde klær og telt. Og tatoveringene blei framstilt ved at en tråd dyppa i fargestoffet, gjerne lampesot oppløst i f. eks. urin, blei sydd under huden, slik at fargestoffet blei deponert der og dermed danna tegninger i form av streker og prikker. Tunniit  kaller inuitene denne metoden.  Tunniit-tatoveringene blei nok så abstrakte, men kunne allikevel gjerne være representative, hos menn var det for eksempel mange plasser populært å illudere hvalrosstenner ved hjelp av spesielle mønster ved munnvikene.
Grunnen til at ansiktstatoveringer var tingen blant arktiske folk har sjølsagt med klima og kleskoder å gjøre. De siste hundre åra har tatoveringer vært ute blant inuitene, misjonering og tilpassing til herrekulturene har sørga for det. Men nå ser det ut til at det er en aldri så liten revival på gang, spesielt blant kvinnene. Les om det f. eks. her og her og her .
Mer utfyllende om inuitenes tatoveringspraksi finner du her.

Ainuene

er et urfolk heimehørende i den nordlige delen av Japan og den sørlige delen av Russlands største øy Shakalin, som ligger rett nord for Japan. Ainuene var opprinnelig et jeger- og samlerfolk som befolka den nordligste av de store øyene i Japan, Hokaido, lenge før dagens etniske japanere kom til øygruppa, noen gamle stedsnavn kan tyde på at de også en gang var den dominerende befolkninga på Honshu, Japans «hovedøy». I følge offisielle tall fins det i dag  25 000 ainuer, men det finnes mange anslag, noen mener at så mange som 250 000 kan regnes som  ainuer i dag. At det offisielle anslaget er lavt har nok sammenheng med at etnisk japanske krefter helt siden tidlig middelalder har dominert og undertrykt ainukuturen. Hokaido blei fullt ut anektert av Japan i 1868, ainuenes eiendommer blei beslaglagt, og folket delvis forslava. I 1889 blei det vedtatt at Japan ikke hadde etniske minoriteter, med den konsekvensen at ainu (språket) og religionen blei forbudt, de blei påtvunget japanske navn, og kulturelle særtrekk som klær, musikk og, ikke minst tatoveringer blei ulovlig. Ikke før i 2008 blei ainuene igjen anerkjent som en etnisk gruppe, og sjøl om mange nå er blitt beviste på å ta vare på egen kultur er mye tapt, det er f. eks. færre enn 100 personer, noen sier bare 15, som behersker språket.
ung ainu-jente

Ung, og noen mener vakrere, ainu-jente
Ukjent fotograf

Hos ainuene var det bare kvinnene som ble tatovert, og også her var tatovørene eldre, respekterte kvinner. Tatoveringene bestod av geometriske figurer på armer og hender, og, det mest spektakulære, ei tatovering rundt munnen som fulgte formen på leppene, men gikk ut i to oppoversvingte spisser på endene. Tatoveringene blei utført med en skarp kniv. Huden blei skåret opp, og snittet fylt med sot. Ettersom metoden var både smertefull og blodig, hvert enkelt kutt måtte heles før neste blei skåret inn, tok det mange år å fullføre tatoveringene. Prosessen starta i begynnelsen av puberteten, og var fullført når jentene var i gifteferdig alder i 15-16årsalderen. I tillegg til å være et signal om gifteferdighet, var også tatoveringa rundt munnen en måte å avverge at onde ånder inntok kroppen gjennom munnen.

Bildet viser også hand- og armtatoveringene, som ikke har fått så mye oppmerksomhet hos vestlige fotografer

Bildet viser også hand- og armtatoveringene, som ikke har fått så mye oppmerksomhet hos vestlige fotografer

Til tross for et forbud mot tatoveringer både i 1799 og 1871, fortsatte tradisjonen, som ainuene betrakta som et avgjørende uttrykk for deres særegenhet, mer eller mindre i det skjulte. Men i 1998 døde den siste ainu-kvinna med tradisjonelle tatoveringer, og akkurat dette kulturuttrykket blir neppe  revitalisert noen gang.

Maoriene

Med ett unntak har tatoveringer vært en viktig del av kulturen til alle polynesiske folk. (Unntaket var morioriene på Chathamøyene utenfor New Zealand, som også antakelig var de eneste pasifistiske polyneserne. Så blei de da også erobra, forslava og i noen tilfeller spist av invaderende maorier på midten av 1800-tallet. I dag regnes kun ca 700 personer som moriorier).

Polynesiske tatoveringer er tradisjonelt framstilt med redskap bestående av flere nåler i linje, dette betyr at tatoveringene gjerne besto av geometriske figurer og eller svært stiliserte figurer av dyr, samt av religiøse symboler. Her må også nevnes at tatoveringskunsten, som var glemt/utrydda i det kristne Europa i mange hundre år, blei re introdusert i vår del av verden av sjøfolk som var blitt tatovert på de polynesiske Marquesasøyene.

maorihøvding

Gottfried Lindauer malte en rekke portretter av framstående maorier. Her Hakopa Te Ata o Tu. Som alle Lindauers portretterte har han et nok så resignert uttrykk

Sjøl om flere polynesiske folk var grundig tatovert, var det nok maorienes kroppskunst som gjorde sterkest inntrykk på europeerne som på begynnelsen av 1700-tallet «oppdaga» den polynsiske øyverdenen. Blant mange krigsglade polynesiske folkeslag var maoriene de aller mest fryktesløse og grusomme krigerne. Ansiktstatoveringene blei betrakta som ett av uttrykkene for det. Forståelig! Også i lys av at maoriene brukte kniv og skar render i huden som de fylte med fargestoff, det må ha vært utrolig smertfult. En gjeng skumle krigere med sin nifse haka-krigsdans, med oppspilte øyne og utstrekte tunger, som samtidig var tungt tatovert på en måte som alle kunne se hadde kosta blod og smerte, vil de fleste følt seg en smule skremt av. (I dag er det new zealandske landslagidrettsutøvere, spesielt innafor rugby, som bruker haka til å sette på plass motstanderne før en kamp. Interessant å observere at dette svært spesielle fenomenet fra maorisk kultur har blitt et nasjonalt uttrykk, og ikke er det rart at de vinner i blant!)

Tame Iti, maoriaktivist med en sjelden nåtids .Som alle moderne utgaver er denne utført med standard elektrisk maskin. Foto: Jean-Claude Coutausse

Tame Iti, maoriaktivist med en sjelden nåtids moko .Som alle moderne utgaver er denne utført med standard elektrisk maskin. Foto: Jean-Claude Coutausse

Maorienes tatoveringer, moko, var, som hos mange andre polynesiske folkeslag, ikkefigurative mønster bestående av linjer og buer. Uansett om det var kropps- eller ansiktstaoveringer, var de alltid ordna symetrisk i forhold til kroppens mittlinje. Stammene hadde forskjellig mønster, men alle mønster hadde faste betydninger. Jamnt over var det også slik at jo mer av ansiktet som var tatovert, jo høgere status hadde vedkommende i stammehierarkiet. Dette gjaldt for menn, men også til en viss grad for kvinner. Tatoverte kvinner tilhørte også de høgere lag i samfunnet, og sjøl om tatoveringene var færre og enklere, all hadde tatoverte haker, kunne noen ha tatoveringer i tillegg som viste til spesiell status eller til spesielle oppgaver i stammen eller familien.
 Opprinnelig brukte de nordlige stammene prikktatoveringer som andre polynesere, men på slutten av  1700-tallet var det kraftige skjærmysler mellom nordlige og sørlige stammer, noe som etterhvert førte til at  den sørlige kulturen fikk overtaket, og tradisjonen med skårne tatoveringer blei vanlig også nordpå.
Maoritatoveringer er  flotte, også i trynet, og blant de første europeerne blei tørka maorihoder fort et samleobjekter. Dette ga god pris på hoder, og sjølsagt førte det til mange økonomisk funderte avkapninger. Dobbel okkupant-glede: flere samlehoder og færre av de farligste (og mest tatoverte) krigerne!
 I dag er det, meg bekjent, ingen om driver med skårne tatoveringer på New Zealand. Men kroppstatoveringer med tradisjonelle motiver og mønstre har hatt en stor oppsving blant tradisjonsbevisste unge maorier.

Kvinnene i Nord-Afrika

De tradisjonelle ansiktstatoveringene  jeg har sett med egne øyer har vært på, helst eldre, kvinner fra forskjellig nord-afrikanske kulturer. Disse tradisjonene har sannsynligvis et felles opphav tilbake i tiden, metoder og mønstre kan tyde på det. Til tross for Koranens forbud mot å pynte på kroppen på dette viset, har tradisjonen overlevd opp mot våre dager hos noen grupper.
Berbere er fellesbetegnelsa på flere folkegrupper i Nord-Afrika, som har en historisk felles etnisk og språklig bakgrunn. Til tross for arabiseringa og islamiseringa beholdt mange berberfolk tradisjonen med tatoveringer, også ansiktstatoveringer. Tatoveringen er utført som geometriske mønstre og symboler, alle med en klart definert betydning.  Kvinnenes tatoveringer har flere typiske formål: som talismaner mot onde krefter, for å vise stammetilhørighet og som sosiale markører. Men også for å avskrekke uønskede sjarmører, altså egentlig som et middel for mannlig kontroll av kvinners adferd. Tatoveringstradisjonene holdt seg lengst hos nomadiske berbere, som for eksempel tuaregene.

tuaregkvinne

Tuaregkvnne med tatoveringer og ansiktsmaling

Beduinene, som er et (eller egentlig flere) arabisk nomadefolk, har lignende tatoveringstradisjoner som berberne, også her er et i første rekke kvinnene som er tatovert.
Kopterne tilhører et av de tidligste kristne kirkesamfunnene, og finnes i dag i Midt-Østen og Nord-Afrika, med et tyngdepunkt i Egypt. Ca 10% av Egypts befolkning er koptere, mens 38 millioner etiopiere (halve befolkninga) tilhører den nært beslekta etiopiske ortodokse tewahedokirken, og 2 millioner den eritreiske. Til tross for bibelens forbud mot å merke kroppen sin (#, Mosebok 19,28), har religiøse tatoveringer alltid vært en del av kopternes kultur. I «gamle dager» var det ikke uvanlig at europeiske pilegrimer på veg til det hellige land  hadde med seg ei koptisk tatovering som suvenir når de vendte heim. Den vanligste koptiske tatoveringsmotivet er, forståelig, det kristne korset. Fortsatt bærer de fleste koptere ei slik tatovering, gjerne på innsida av arma eller på oversida av handa, og mange foreldre får barna sin tatovert allerede i 2-3 årsalderen. Men det ser ut til at ansiktstatoveringer er vanligst blant de etiopiske kopterne. Noen prester kan ha et kors i panna, men også her er det flest kvinner som har ansiktstatoveringer. Kanskje er dette et felles kulturtrekk  blant folk i Nord-Afrika som har opprinnelse tilbake til tida før kristendom og islam erobra området.

Koptiske tatoveringer. Foto: Llanosom

Koptiske tatoveringer. Foto: Llanosom

Av de tatoveringstradisjonene som er omtalt her er det bare hos maoriene at ansiktstatoveringer ikke er et utpreget kvinnefenomen.  Grunner til det kan være åpenbare: I den grad tatoveringer regnes som forskjønnende er det i vanligst at det er kvinnene i en kultur som bruker mest ressurser på å utsmykke seg. Og i den grad tatoveringene brukes som markører for identitet, tilhørighet og sosial status, er tatoveringer i ansiktet vanskelig å skjule for de som skal kontrollere andres  bevegelser og adferd.
Skrevet i: Tatovering

Skriv en kommentar