Tattis i trynet II – ansiktstatoveringer nå

Når startet «nå»?

 The Great Omi var født som Horace Leonard Ridler i nærheten av London i 1882, i følge egen fortelling til et komfortabelt og priviligert liv i overklassefamilie, preget av privatskoler og stor reisevirksomhet. Derfra deler fortellinga seg i to: I den ene versjonen tar han glimrende eksamener ved Oxford eller Cambridge. I den andre versjonen satser han på en militær karriere, arver et pent beløp etter farens død, og søler bort det hele på fest og moro, spill og dårlige investeringer. Uansett, han deltok i første verdenskrig som offiser i Mist-Østen, og dimiterte med gode skussmål som major, men med en liten pensjon og små utsikter.

Så han bestemte seg for at en ny karriere i underholdningsbransjen var tingen, og at han ville satse på den litt lavtliggende raritetssektoren, som tungt tatovert «freak». Etter noen år med hard konkurranse og moderat suksess bestemte han seg for å dra i fra konkurrentene med å ta dekorasjonene et steg videre. Han fikk sin tids dyktigste og mest kjente tatovør George Burchett, (som også tatoverte f. eks. danskekongen Frederik den niende og mora til Winston Churchill), til å tatovere et sebralignende mønster over hele overkroppen, inkludert hode og ansikt. Dette gjorde han til, om vi kan si det slik, den mest estetisk vellykkede utstillingstatoverte i tida, og medførte adskillig større profesjonell suksess, nå på begge sider av Atlanteren, og også i Australia og på  New Zealand.  At han framstilte seg som tvangstatovert under fangenskap på New Guinea gjorde sjølsagt fortellinga hans mer spennende, og etter hvert fikk han filt tennene sine spisse og installert en heller kraftig nesering for å  understreke sine eksotiske opplevelser blant «de ville». Ridler fortsatte, med suksess, å opptre som den store Omi, zebramannen, fram til han pensjonerte seg en gang på 1950-tallet og trakk seg tilbake til en lite landsby i Sør-England. Der bodde denne merkelig mannen fram til han døde i 1969.

Rocky, der Irokese var en tysk arbeidslaus sykepleier, som fikk en viss oppmerksomhet som medlem av den kjente rockeartisten Udo Lindenbergs Panikorchester fra 1976 til 1984. Han spilte også inn en singel på egen hånd, med heller liten suksess, med god grunn. (Irokeserne var og er, sterkt forenkla, et forbund av flere beslektede stammefolk i det nord-østlige USA, som

opprinnelig levde av jordbruk, jakt og fiske, og som gjerne bodde i langhus samla i små palisadeforsterkede landsbyer. Bemerkelsesverdig ved Irokeserne var deres demokratiske samfunnsinstitusjoner og kvinnenes sterke stilling, menge vil hevde at samfunnene nærmest var matriarkalske. Men det som gjorde Rocky til en beundrer av Irokesene var nok det at de, spesielt krigerne, var tildels tungt tatoverte, også i ansiktet, i tillegg til hårsveisen, selvfølgelig). Rocky var født i i 1927 med navnet Gerhard Bauer, i det som etter krigen blei Øst-Berlin. Faren var aktiv nazizt, og Gerhard meldte seg frivillig til krigstjeneste i 1943. I 1946 slapp han ut fra amerikansk krigsfangenskap, og rett etter engasjerte han seg i arbeidet for flyktninger som ville over til vest. Han blei tatt og dømt til 25 års fengsel, og det var i fengselet han fikk sine første tatoveringer. Han forklarte tatoveringa med at han ikke hadde noe håp om et liv i frihet igjen, og med kjedsomheten i fengselet. Men Bauer slapp ut etter 8 år, slo seg ned i Vest-Berlin og utdanna seg og jobba som sjukepleier. Men i 1964 fikk han sparken på grunn av tatoveringene sine, ikke uvanlig på den tida. Som en merkelig form for protest starta han da med esktremtatoveringene. Han hadde da flytta til Hamburg og blitt med i et tidlig biker-miljø der. (Rocker=biker på tysk). Ansiktstatoveringene blei tragisk nok utført av en kompis i miljøet, amatørpreget er jo også overveldende. Én Rocky-biograf hevder at ansiktstatoveringene delvis var overdekninger av hakekors, og at Rocky gjerne gikk med hansker på grunn av et stort hakekors på den ene handbaken. Livet som Rocker var selvfølgelig temmelig turbulent, med misbrukproblemer og  et par år i fengsel. Men det var også gjennom Rockernes musikkmiljø at artisten Udo Lindenberg blei oppmerksom på Rocky og ga han en plass i sitt Panikorchester, og dermed muligheten for noen års semiberømmelse, og kanskje den oppmerksomheten han ville påkalle gjennom sine ekstreme tatoveringer?

Tidlig på 80-tallet blei Rocky diagnostisert med kreft. Sykdommen ga smerter som han døyva med heroin, men i 1985 fant han Gud, heller ikke overraskende eller uvanlig for en kar i hans situasjon. De siste par årene av livet brukte han såleis til å forkynne frelsens gleder, før han døde i april 1987.

Både Omi og Rocky tilhørte subkulturelle grupper med tatoveringstradisjoner; Omi som en del av freakshowmiljøet med framsyning av heltatoverte damer og herrer, og Rocky fra bikermiljøet, med lange tatoveringstradisjoner. Men begge framsto nok som ekstreme også i egne miljøer med sine ansiktstatoveringer.  De første miljøene som i moderne tid skapte seg en tradisjon med ansiktstatoveringer var nok punkere og skinheads, og amerikanske gategjenger.

 Da punkkulturen oppsto i England på 70-tallet var det for å uttrykke avstand til kommersialisering av musikk, klær og anna ungdomskutur, og gi plass for den

enkeltes personlige uttrykk uavhengig av moter, trender og økonomi. Sjølsagt blei dette også ganske fort en trend, og snart fant man overprisede punkeklær i motebutikkene i Oxford Street.

De første skinheads dukka opp før punkebølgen slo innover oss, arbeiderklasseungdom med dårlig råd og lite å gjøre protesterte på sitt vis mot, den etterhvert temmelig ekstravagante, hippiekulturen med å rake av seg håret å kle seg i billige overskuddsklær, «bomber»-jakker og armystøvler (eller, mer kjent,  Doc Martin arbeidstøvler). Disse var få og gjorde ikke stort inntrykk på mainstreamsamfunnet. Men under, og helst etter punkens storhetstid vokste gruppa kraftig, mange nye skinheads var ekspunkere, og i en viss grad kunne miljøene være overlappende. Karakteristisk for skinheads er fyll (ikke dop), vold og voldsomme danseøvelser til øredøvende musikk. Musikken var i utgansgspunktet ska og anna Vest-Indisk musikk,

og kulturen til en viss grad antirasistisk og i helning mot venstre. Dessverre utvikla det seg utover 80-tallet ei anti innvandringsholdning i en del av miljøene, mange gikk så langt at de begynte å framstå som nazister, med hakekors og hitlerhilsen, og dette blei det allmenne bildet av skinheads.  Ideologien blei gjerne ivaretatt av hardtspillende band, Skrewdriver var det viktigste.

For både tidligpunkere og skinheads var tatoveringer noe man ordna med heime på (mammas) kjøkken, og gruppene kan oppvise utsmykninger av hårreisende kvalitet. En kan ikke si at ansiktstatoveringer var svært utbredt i disse miljøene, men det var her de først forekom  synlig i det «vanlige» bybildet. Min første observasjon på gata i Trondheim var av en kar, med frue og barnevogn, med uidentifiserbare tatoveringer på begge kinn og ei stjerne i panna, i tillegg til ei tatovering over strupen, også mér enn på kanten den gangen for 30 år siden.

På begynnelsen av 80-tallet oppsto det flere kriminelle gategjenger i Los Angeles i miljøene av flyktninger fra konfliktene i Mellom-Amerika. En gjeng av salvadorianere,

seinere kjent som MS-13, fikk etterhvert et overtak i kampen bandene i mellom, utraderte noen og tok andre opp i seg, og utvikla seg etterhvert til en av verdens farligste og mest voldelige organisasjoner, i allianse med den mexikanske mafiaen. I de kriminelle miljøene er det viktig å vise tilhørighet, og symboltunge tatoveringer er sjølsagt en grei måte å identifisere seg på. Dette har vært vanlig blant alle typer organiserte kriminelle, fra russiske fengselsgjenger til japanske yakutzaer, og blei også brukt av amerikanske gategjenger før MS-13 kom på banen, men det kan se ut som om det var disse som introduserte ansiktstatoveringer som gjengidentifikatorer. En av grunnene til dette sies å være at da US-amerikanske myndigheter deporterte opptil 20000 MS-13-folk tilbake til opprinnelseslandene (hvilket sjølsagt også medførte at de eksporterte sjølve organisasjonen til disse landene), var mange av disse, som etter hvert var barnefødt i USA,  så dårlig i spansk at de måtte identifisere seg som verdige banditter ved synlige tatoveringer for ikke å bli eliminert av sine medgjengere umiddelbart ved ankomsten. Også i det amerikanske fengselssystemet, hvor gjengtilhørighet er det viktigste organisasjonsprinsippet, er det fordelaktig å være lett identifiserbar for din gjeng, som skal ta vare på deg i den tida du sitter inne.

Men ellers er det vel flere forhold som ligger bak når folk går til et så dramatisk skritt som å dekorere ansiktet sitt på uopprettelig vis. Noe bildemateriale kan antyde at de som er mest ansiktstatovert ofte ikke har den mest skremmende fysikken. I fengslene er det mange som har lite håp om noen gang å komme ut blant vanlige folk igjen, og derfor heller har noe å vinne enn å tape på ekstremismen. Og så vil nok mange innafor faget si at det har mye med psykiatri å gjøre.

Etthvert blei ansiktstatoveringer adaptert av andre gjenger, spesielt de såkalte latino-gjengene, og identifikatorene er i ennå større grad bestemt av motivene som pryder fleisen.

Men interessant nok er tatoveringer, og spesielt ansiktstatoveringer  på veg ut av gjengkulturen. Gjengene ligner nå mer og mer på store forretningsvirksomheter, men med narkotika, menneskehandel og anna kriminell aktivitet som forretningsplaner, samtidig som de bruker sine enorme midler til å kjøpe seg inn i legitime virksomheter. Dermed er det ikke lenger så stor mening i å  framvise markører for skremmende miljøtilhørighet når man skal kunne gli inn i andre og mer profitable miljøer. Spesielt i El Salvador har også den lokale filialen av MS-13 opplevd et hardere politiregime, hvor det at politiet med tatoveringsfasiten i handa kan lese seg til gjengtilhørighet, kriminell spesialitet og f. eks. antall drap utført, har vist seg å være særlig lite positivt for medlemsmassen. Men for de som sitter der med fasiten i trynet, er det for seint å angre, og det angrer de nok på at de ikke så. (Russiske/sovjetiske fengselstatoveringer er på mange måter et vel så interessant studieområde som amerikanske, men i denne gruppa  begrenses stort sett ansiktstatoveringer til en tornekrans eller piggtråd rundt hodet for livsstidsfanger).

tilhører det forgagne, finnes det fortsatt folk som reiser rundt og oppviser spesielle egenskaper som er ment å sjokkunderholde publikum. En av disse. «puslespillmannen» The Enigma, AKA Paul Lawrence, har faktisk også besøkt Trondheim: i 1993 opptrådte han i Samfunnet med «The Jim Rose Circus

Sideshow», hvor han blant anna slo 9-toms nagler inn i nesen, ved siden av å framvise kroppen sin som han hadde som mål å heltatovere med puslespillbrikker. Han er visstnok forsatt i virksomhet på freakscenene rundt i verden, og har helt klart kommet nærmere målet sitt:

Noen av de mange andre som har inkludert ansiktstatoveringer i grunnlaget for å påstå seg å være verdens mest tatoverte og gjerne tjene en slant på dekoren er:

Tom Leppard, også en tidligere engelsk militær, «Special Forces» sågar, som ville tjene noen kroner i tillegg til statspensjonen på  å vise seg fram som leopardmann, åpenbart inspirert av The Great Omi. Leppard døde i 2016, 80 år gammel.

Men i de siste årene har det skjedd ei utvikling mot at ansiktstatoveringer har blitt akseptabelt også i de seriøse tatoveringsmiljøene, og da ofte utført med høg kunstnerisk og teknisk kvalitet. Ennå er det ikke vanlig å se større ansiktstatoveringer på gata i Trondheim, eller for den saks skyld hvor som helst, men det er nok bare et spørsmål om tid før du runder et hjørne og får en midt i fleisen, for å si det sånn. Men altså, foreløpig er de helst å se i «miljøet». Sjøl har jeg i en periode hatt en hang til å besøke London Tattoo Convention, og på de siste 7-8 årene har antall ansiktstatoverte, og da oftest hos utøvere av faget, økt betydelig. Interessant nok er det sjelden å se kvinner med tattis i trynet, også blant utøvere av faget.

Jeg avslutter her med et lite  utvalg fra siste Convention i september i år, til inspirasjon og etterfølgelse – eller kanskje ikke, bare kødda. (For de som bekymrer seg om personvernet: på slike stevner er det en del av «kontrakten» at alle går rundt og fotografere de og det de syns er kult å forevige. På LTC henger det plakater som minner om at viss du ser noen filme eller fotografere deg, husk å smile).