Indigo – fargestoff med historie

Indigo – en farge for alle, en stemning for noen, men her skal det handle mest om fargestoffet, som gir navn både til fargen og stemningen.

Valører av indigo

I den grad indigo som farge er definert, er det snakk om et fargespekter som ligger mellom blå og fiolett på fargeskalaen. Det finnes flere definerte varianter i f. eks. RGB-systemet, og i Pantone-systemet, men egentlig kan fargen best defineres ved at den er produsert av fargestoffet indigo. Ettersom indigo i utgangspunktet er en plantefargestoff, vil fargen det produserer variere i forhold til framstillingsmåte, forurensing, hvilket medium som farges, osv., men altså alltid innafor en blå skala.

Indigo er antakelig den mest utbredte fargen i verden. Ingen veit hvor det starta, sannsynligvis kan flere steder påstås å være arnesteder for indigoframstilling. Ingen veit heller når det starta, men det er helt klart et av de aller eldste stoffene brukt til farging av tekstiler, til dekorasjonstrykk, og antakelig også til farging av huden. Fargestoffet har eksistert i mang tusen år, det eldste indigofarga tøystykket som ennå eksisterer er funnet i Egypt og er beregna til å være ca. 2400 år gammelt.

Indigofera tinctoria – den viktigste kilden

Men man regner med at framstillinga av fargestoffet først skjedde i India, og at indigofargede stoffer også i middelhavsområdet, i Romerriket og i Afrika lenge blei framstilt av fargestoff importert derfra. Navnet indigo kommer fra gresk indikon, som rett og slett betyr fra India.

En rekke planter innholder stoffet indikan, et fargeløs aminosyrederivat. Dette stoffet hydrolyserer til indoxyl , som igjen oksiderer til indigo. Vi skal la kjemien i dette ligge, og heller se på den praktiske framstillinga.

Den planten som inneholder mest indikan er erteplanten Indigofera tinctoria, naturlig utbredt i India og Sørøst-Asia.
I Kina og Japan blei Polygonum tinctorium brukt, en plante i slekt med vårt groblad.
I Europa var fram til ca 1500 vaid, eller Isatis tinctoria, brukt til indigoframstilling. Etter den tida blei vaiden utkonkurrert av det mye mer potente Indigofera-indigoen som blei importert fra India. Det finnes enda noen planter som har vært brukt til å produsere indigo, men disse er de viktigste.

Den tradisjonelle framstillinga av indigo varierer sjølsagt mye fra sted til sted og avhengig av planteslag og av lokale forhold, og ikke minst av ritualer og forestillinger om overnaturlige påvirkninger av prosessen. Men hovedtrekkene er de samme:

-Man legger plantematerialet i sterkt alkalisk vatten. Etter ei tids gjæring tilsetter man mer alkalisk stoff, for eksempel i

Naturlig indigo i pastaform

form av kalk, askelut eller risvin. Dette gir et grønt fargebad, og når badet når en pH-verdi av ca 11, oksiderer man fargebadet ved å piske inn luft. Dette gjør at det dannes indigomolekyler, som felles ut, og etter vert dannes det en pasta av indigo på botn av badet. Når badet er blitt helt blått, heller man ut vatnet, tørker pastaen og kan enten fortsette prosessen med å farge stoffer, eller oppbevare pastaen for seinere bruk.

Ved sjølve farginga oppløser man indigopastaen i nytt alkalis vatn, slik at fargestoffet igjen blir kjemisk redusert til. Man senker stoffet som skal farges ned i denne oppløsninga, og ionene fester seg til stoffet. Når man så tar stoffet ut av fargebadet slik at det utsettes for oksygenet i lufta, dannes det på nytt indigomolekyler, som nå er festa til fibrene i stoffet.

Noe av det vakre ved indigo som fargestoff er at det kan farge alle naturfibre, som bomull, lin, ull og silke, men ikke syntetiske stoffer.

Men den mest spesielle egenskapen ved indigo er at dette fargestoffet ikke absorberes av fibrene i stoffet, men fester seg utenpå og mellom fibrene.

Kanskje den første framstillinga av indigofarga arbeidstøy. Ukjent italiensk(?) mester.

Dette forsterker fibrene og forlenger derved levetida på stoffet som er farga. (Det er dessuten dette som skaper den ettertrakta bleikeeffekten på denim, fargen slites vekk og eksponerer den kvite bomulla. Mer om det i en seinere artikkel.) Sjøl om indigo har andre egenskaper enn øvrige plantefarger, kan det blandes med slike, og dermed gi mange fargenyanser, fra grønt til fiolett.

I tillegg til disse praktiske egenskapene, fantes det forestillinger om at indigo beskytta mot insekter og krypende utøy, samt at fargestoffet var bra for huden.

Alt dette gjorde, i tillegg til at indigofargen(e) er flotte, at indigo var svært ettertrakta i alle kulturer som hadde tilgang til det, enten ved egen produksjon eller ved handel. Men de tradisjonelle framstillingsmåtene er både arbeidskrevende og utsatt for tilfeldige påvirkninger i form av f. eks. vatnkvalitet, temperatur osv. Det førte igjen til at prisen på stoffet var svært høg. Store handelsdynaster oppsto, både på grunnlag av handel med vaidfarge innad i Europa, og på import av indigo fra India. I middelalderen var indigohandelen til tider mer innbringende enn krydderhandelen.

Men to forhold alminneliggjorde fargestoffet og gjorde det tilgjengelig for storstilt industriell produksjon:

Det første store spranget i produksjonskapasitet var knytta til den europeiske kolonialismen. Fra 1600-tallet av

Fra indigoplantasje i Bengal

etablert britene plantasjeproduksjon av indigo i India, basert på slavelignende arbeidsforhold. På samme tida blei plantasjeøkonomien basert på afrikanske slavearbeidere etablert i Vestindia, og sammen med sukker, kaffe og bomull var indigo et av hovedproduktene herfra. Også i Sør-Amerika og, etter hvert, på Java blei store mengder naturlig indigo produsert i denne tida.

Enten det var snakk om reint slaveri eller andre former for utbytting, var arbeidsforholdene i indigoproduksjonen sjølsagt elendige. Dessuten blei svært mye jord som skulle vært brukt til nødvendig matproduksjon prioritert til dette høyprofitable stoffet. Dette førte til flere opprør og protestbevegelser. Mange historikere mener at problemer i indigoproduksjonen var en viktig årsak til stridighetene som førte til uavhengighet for statene i Sentral-Amerika. I India var kampen mot plantasjeøkonomien i nordøst, inkludert indigoproduksjonen, en viktig del av Mahatma Gandhis politiske grunnlag. I Vest-Afrika, hvor indigoproduksjonen var basert på lokalt slaveri, gjorde slavene opprør så seint som i 1905, forlot sine herrer og starta egen produksjon av fargestoff og tekstiler. I øvre Egypt og Sudan blir indigo-produksjon mange plasser fortsatt forbundet med ottomansk undertrykking og jordødende tvangsproduksjon. Og berberne, det blå folket i Sudan, med sine indigofargede plagg og hud, markerte sjølstendigheten sin ved å ha kontroll på fargestoffet uten tyrkernes innflytelse.

I dag er produksjonen av naturlig indigo ubetydelig. Noe produseres fortsatt på gammelmåten i miljøer som driver med tradisjonell handverksmessig framstilling av tekstiler, men det aller meste av fargestoffet framstilles i dag syntetisk.

Slik er indigomolekylet, enten det er naturlig eller kunstig framstilt

I andre halvdel av 1800-tallet foregikk det en intens forskning på framstilling av syntetiske fargestoffer, og i 1865 kartla den tyske kjemikeren Adolf von Baeyer den kjemiske strukturen til indigo. Etter en intens og kostbar forskningsinnsats kunne firmaet BASF i 1897 endelig lansere syntetisk framstilt indigo. I lang tid eksisterte de to produksjonsmåtene side om side, bl. a. fordi ureinheter i den naturlige indigoen ga spennende fargevarianter, og enkelte syntetprodusenter tilsatte til og med spesielle stoffer for at deres indigo skulle lukte likt som naturlig framstilt fargestoff.

Men utover 1900-tallet tok den syntetiske produksjonen helt over.

De to store endringene i indigoframstillinga gjorde altså at fargestoffet blei rimelig og svært lett tilgjengelig. Dette gjorde igjen at industrielt produsert arbeidstøy i stor grad blei framstilt av indigofarga stoff. Alt fra europeisk sjømannstøy, marineuniformer, amerikansk gruvearbeiderbekledning og til kinesiske «Mao-drakter» – og det meste imellom – var indigofarga. Dette gjenspeiler seg f. eks. i begrepene blåtøy (jfr. det svenske firmanavnet «Blåkläder») og det amerikanske «blue collar worker».

Men utviklinga etter andre verdenskrig, med automatisering og avindustrialisering, og dermed mindre behov for arbeidsfolk som kledde seg om til arbeidet, samt overgang til syntetiske materialer som ikke kunne farges med indigo, gjorde at etterspørselen etter indigo avtok, og industrien gikk hardere tider i møte. Det som redda industrien var amerikansk populærkultur, som fra 50-tallet og utover gjorde arbeidsbuksa jeansen til tidenes mest ikoniske og mest utbredte bukseslag.

Mer om buksa i en seinere artikkel.