Blaatrøie eller blåtrøye, et varmende plagg for havets arbeidskar

Denne karen hadde det nok til tider temmelig tungt

Ondt ofte lider den Fiskermand,
Som ud maae fare, før Hanen galer,
Al Dagen pladske i kolde Vand,
Paa Hiem ei tænke, før Solen daler,
I vaade Trøie,
Sneedriv i Øie –
O, sad I der, I guldklædte Høie!
I andet fandt.

… skreiv Claus Friman i 1790. Og etter et par vers om håp om god fangst og lysere tider, avsluttes diktet med et vers om at kona avslutter si arbeidsøkt med å fyre opp i grua til mannen kommer tungt stampende heim fra sjøen, og

Tre vaade Trøier, en efter anden,
Han slænger hen.

Vi må anta at disse trøyene var av vadmel, eventuelt av lerret, men neppe strikka. Det skal ha forekommet strikking i Norge i tidligere tider, helt tilbake til 1600-tallet, men det var langt i fra vanlig å strikke gensere, og før man fikk ytterplagg som var noenlunde vind- og regntette, mangla vel strikkatrøyene viktige egenskaper i forhold til godt stampa vadmel. Det ser ut til at det vanligvis var strømper som blei strikka.  Det er funnet  strikkeplagg fra tidlig 1500-tall i Bergen, men de er sansynligvis importert. Utover 1800-tallet blei strikking som handverk vanligere, og etter hvert vanlig også i Norge. De første strikketrøyene dukka opp, den første daterte dokumentasjonen skal være ei tegning av Adolph Tideman av en sestesdøl fra 1848.  Strikking var i utgangspunktet husflid, basert på heimeavla og heimespunne ull, men etter hvert dukka det opp trikotasjefabrikker også her til lands.

Gammel og ny gurnsey. Litt mere pynt, men slektskapet til Blaatrøien er tydelig

Blaatrøia, som er tema her, er en genser. (Det finnes også andre blåtrøyer, f. eks. er det betegnelen på jakka til mansbunaden fra Valdres, og i noen sammenhenger blir det brukt om arbeidsjakker i dongrystoff).
Genseren har navnet sitt etter kanaløya Gurnsey, hvor fiskerkonene har strikka trøyer til karene sine langt tilbake i tida. Allerede på slutten av 1400-tallet eskporterte gurnseyingene (eller hva de nå skal kalles) slike strikketrøyer over kanalen til Normandie og Spania, men betegnelsen gurnsey blei første gang brukt på plagget i 1851-utgaven av The Oxford Dictionary.
Karakteristisk for disse trøyene var at de var tett strikka av hardt spunnet garn, slik at de faktisk til en viss grad tålte både regn og sjøsprut uten å bli gjennomblaute. Av fasong var de firkanta, med rett halslinnig, slik at de kunne brukes begge veger, og dermed holde lengre før de var slitt ut. Det snakkes om om gurnseyer som har holdt i flere generasjoner. En ekte gurnsey er fortsatt ensfarga, men mer avanserte strikkemønstre blei etterhvert utvikla til  «fintrøyene», for  å pynte opp plagget  og sikkert også for å vise strikkersens handverksmessige dyktighet.

Gensertrikkinga spredte seg sjølsagt ut over verden, teknikken var egenlig enkel, og lett å ta til seg. Og etterhvert som genseren spredde seg nordover, satte de lokale strikkerene sitt eget preg å plagget, både med fargebruk og mønsterstrikking. Og til slutt dukka genseren opp i fisker- og sjøfartsnasjonen Norge. Sånn sett er det morsomt å tenke på at lokalbefolkninga på Gurnsey er normannere, altså etterkommere av norske erobrere i frankerriket.

Dekksfolk ombord i DS Nordnorge på slutten av 1920-årene. To av karene i Blaatrøie, han til høyre med rederiet, Ofoten Dampskipselskabs logo, noe som var vanlig. (Og det må vel nevnes at tøffingen i mitten er far min)

Og enda en gang tilbake til Blaatrøia:
Allerede i 1589 laga en enelskmann ved navn William Lee den første, enkle strikkemaskina, beregna på strømpestrikking. Han møtte, selvfølgelig, mye motgang, både fra heimestrikkerne og fra øvrigheta, en slags tidlig maskinstorming fra alle kanter. Etterhvert flytta han med maskina si til Frankrike og dreiv en viss produksjon der, men forsvant fort ut av historia.

Da  Ole Andreas Devold starta tekstilfabrikk i Ålesund i 1853, var det nok med aller siste nytt i maskiner og utstyr. Devold kom fra en familie
med lange tradisjoner for arbeid med produkter av ull, og han var både visjonær og kvalitetsbevisst. Bl. a. bygde han  i 1882 landets første kraftstasjon i Langevåg, for å forsyne fabrikken, som nå var flytta dit, med elektrisk strøm. Og allerede i  1892 tok Devold i bruk telefonen for kommuniksasjon mellom fabriken i Langevåg og kontorene i Ålesund.

Et svært ettetrakta skilt blant reklamesamlere. (Den som har et å selge må gjerne ta kontakt)

Fabrikken produserte altså trikotasje av alle slag, og tidlig blei gensermodellen som etterhvert blei kalt «islender», svært populær. Men det var da fenomenet «Blaatrøie» blei lansert i 1866 at Devold virkelig traff blink. Denne genseren var, som mya anna av produksjonen, tenkt til bruk for fiskere og sjøfolk, og blei straks umåtelig populær i miljøene langs kysten. Etterhvert blei den også kjent utafor landets grenser, og gjenstand for betydelig eksport, både Russland og Sør-Afrika var mottakere av store mengder Blaatrøier fra Langevåg.

Populariteten skyldtes selvfølgelig at dette var svært funksjonelle plagg for sjøens arbeidskarer. Genserne er tett strikka av tynt kamgarn og, ifølge Wikipedia, «plattert med shoddy». Shoddy er, som kjent, resirkulert ull, hva plattering betyr vet da fåglarna, og vi lar det være med det. I alle fall var Blaatrøiene forholdsvis tette, både mot vind og regn, og holdt arbeidskaren sin varm lengre. Sjølsagt blei disse egenskapene oppdaga også av landfolket, og Blaatrøia blei også populær som fritids- og turplagg blant folk flest.

Devold har fortsatt retten til navnet Blaatrøie, men det fantes produsenter av marineblå gensere beregna på samme brukergrupper både før og etter at  Blaatrøien blei lansert. F. eks.:

Antakelig er et riktig å si at Devold var inspirert av eksisterede sjømannsplagg, men at framstillingsmåten hans var unik og framtidsretta.

Opp gjennom tidene har Devold produsert en rekke varianter av Blaatrøia. I alle fall på 1980- og 90tallet blei det produsert en bluse med krage, glidelås i halsen, brystlommer og vrangbord, som vel mest hadde strikkestoffet til felles med grunnmodellen.  I dag finnes denne modellen som jakke med hel glidelås, i tillegg finnes varianter som ligner grunnmodellen, men med høg hals og enten glidelås eller knapper i halsen. Desverre ser det ut til at grunnmodellen nå bare leveres med en digert brodert logo over brystet, som om det skulle vært en amerikansk merkehettegenser eller noe i den retningen.
Synd, for Blaatrøien i original utgave burde vært et hedersplagg for kysten og havets arbeidskarer og-kvinner. Og den ville ha passa utmerka til dagens denimdominerte workware-bekledning.