«Lasaronson» – IMCO Triplex lighterens vekst og fall

Triplex lightere i vekst og fall

Vi som vokste opp i halvrurale strøk på Strinda på 50- og 60-tallet levde, etter dagens standard, farlige liv. Vi gikk med kniv, skaut med sprettert og pil og bue, etter hvert også luftgevær, uten at hverken vi (eller foreldrene våre, som så på dette som normale barns adferd) blei betrakta som farlige eller med  behov for  adferdsregulerende tiltak. Og vi tente på alt mulig. Grasbrann om våren (eller bråtebrenning, som  østlendingen sier), og halmbrenning om høsten var i grunnen en del av vårt samfunnsansvar.

Mødrene våre var ikke begeistra for glohøl i gensere og bukser eller avsvidde øyenbryn og hårlugger, men lot det passere som nødvendige offer i vårt bidrag til årstidenes  gang. Turbål og andre mer tvilsomme bål måtte til stadighet tennes,  vi tok for eksempel mye ansvar for å bli kvitt rasket etter den store byggeaktiviteten i området på den tida.

Urlighteren fra 1920

Til dette måtte vi sjølsagt ha fyrtøy. I begynnelsen gikk det i  vanlige Nitedals eller de noe kulere, men langt mindre brukbare fyrstikkheftene med reklame. Men i 12-13årsalderen var de aller fleste av oss satt opp med lighter. Noen og enhver kunne drømme om en ekte Ronson «Varaflame» gasslighter, og kanskje kunne en og annen snause en fra en bror som hadde vært på sjøen, men for de aller fleste av oss var det mest realistisk å investere i en «Lasaronson» til noen få kroner fra nærmeste kiosk eller tobakksbutikk. vi brøy oss ikke den gangen, men vi veit det nå, at en «Lasaronson» var en IMCO lighter av modellen Triplex, enten varianten Super eller Junior.

I 1907 blei Österreichische Knopf- und Metallwarenfabrik Julius Meister & Co grunnlagt, og merkenavnet IMCO er danna av de siste leddene i firmanavnet. Firmaet gjorde det godt på å produsere uniformsknapper under 1. verdenskrig, men dette markedet minimertes jo temmelig brått.

Smart nok så ledelsen i firmaet nytten av krigens overskuddsmaterialer, og straks etter krigen startet de å utvikle det som skulle bli verdens første ekte bensinlighter, basert på messing patronhylser. Denne modellen blei produsert fra ca 1920, og patentert i 1922, fire år før Ronsons første patent, og hele 11 år før Zippos.

Disse første IFA (‚‚IMCO Feuerzeuge Austria‘‘) lighterne likna svært på opphavet, sjølve patronen som brennstoffkammer, med en veikeholder på toppen, og gnisthjul, flintstein og fjærhus montert på sida av patronen. Dette var en helt manuell modell, hvor gnisthjulet måtte roteres med fingeren, akkurat som på den i dag mer kjente Zippo-lighteren. (Som en liten, men viktig digresjon kan nevnes at Auermetall, som flintsteiner lages av, blei oppdaga/utvikla i Østerrike og patentert så tidlig som i 1903).

Dette nye fyrtøyet, som kunne gå på omtrent hvilket som  helst oljederivat, blei svært populært, og ga grunnlag for utvikling av nye og innovative

En stor del av IMCOs modeller på ett brett

modeller. Gjennom fabrikkens 90-årige historie som feuerzauge-produsent blei det utvikla omtrent 70 modeller, de aller fleste bensinbaserte, men også noen gassligtere og -tennere.

Men det var først med modellen Triplex, som blei lansert i 1936, at det virkelig tok av. Triplex var den aller første halvautomatiske lighteren, hvor gnisthjulet roteres og veika antennes idet man åpner lokket på fyrtøyet. Den svært funksjonelle, men enkle og solide konstruksjonen, sammen med bruken av førsteklasses materialer og en svært rimelig pris, gjorde at Triplex-modellen snart blei en folkelig favoritt over heile verden, også i Norge. Et artig  lite prov på populariteten her: Søker du etter lighter på digitalmuseum.no, er Triplex-lighteren den typen du får flest treff på, nemlig 10.  Til og med i USA, hvor Zippo var kongen i lomma, hadde IMCO Triplex et stort marked.

Triplex kom altså i to varianter, Super med regulerbar vindskjerm og Junior uten vindskjerm, se første bilde. I tillegg var modellen Streamliner i bunn og grunn en flattrykt utgave av Triplexen.  Gjennom tidene kom alle disse modellene med små designmessige og dekorative variasjoner, og det blei også lansert andre varianter av grunnmodellen, uten at disse gjorde særlig inntrykk på det store publikum.  På 50-tallet kom en mindre teknisk forbedring, og fram til fabrikken stengte portene sommeren 2012, var det etter dette ingen  konstruksjonsmessige endringer ved Triplex-lighteren.

Slektning fra 60-tallet: IMCO Gunlite

Av de mange andre modellene fra fabrikken var det noen få som skilte seg ut, blant anna den populære pistolmodellen Gunlite og diverse gassbaserte pipelightere, svært anerkjente i piperøykende kretser.

IMCO tok også opp konkurransen i engangslighter-segmentet, og muligens var det denne produksjonen som  gjorde at fabrikken kunne holde det gående så pass langt inn i bruk og kast-alderen. Men det var Triplex som gjorde IMCO til det ikoniske merke det var, og  modellen blei produsert helt fram til kroken blei hekta på døra. Og Triplex-variantene utgjorde størstedelen av de 500 000 000  (riktig, femhundrede millioner!) ekte IMCO- lighterne som blei produsert gjennom fabrikkens 90-årige lighterhistorie.

I tilegg kommer selvfølgelig det ukjente antallet  mer eller mindre direkte kopier og piratutgaver som

Østerriksk til venstre, kinesisk til høgre

har vært produsert i «Østen», som det heter, helt siden starten. Viss du i dag får tilbud om å kjøpe en ny IMCO Triplex, er den høyst sannsynlig en kopi produsert, muligens på en slags lisens, i Kina. Disse Kina-utgavene skiller seg fra de østerriksproduserte ved at de er dekorert med fem stjerner på flinthuset. Og dessverre også ved synbart dårligere materiale og mindre presisjon i

produksjonen. Heller ikke klikket ved tenninga høres helt greit ut. For at barndommens gode tenningsminner skal trigges må det nok klikke i en ekte østerriksk Triplex.

Til slutt en liten sammenligning av IMCO Triplex med det som i dagens amerikansknorske populærkultur oppfattes som det mest folkelige flergangsfyrtøy, nemlig Zippo-lighteren.

Lighterne har noen felles trekk, som gjør de sammenlignbare:

• de har en enkel mekanikk, Zippo den aller enkleste
• dette gjør at de er driftsikre, og lett å etterfylle med drivstoff og flintstein ute i felten
• begge kan drives på mange av de lettere petruleumsproduktene
• de tåler begge temmelig mye vind, langt mer enn en vanlig engangslighter eller ei fyrstikke
• begge lighterne er rimelige i anskaffelse, og sammen med driftsikkerheten gjør det de til gode valg for skikkelige arbeidsfolk

Triplex og Zippo i utbretta stand

Slik jeg ser det har Zippoen tre fordeler: Den tåler sannsynligvis å bli kjørt over av tyngre kjøretøy, den blir ikke så varm ved lang brenntid, og, ikke minst, den gir muligheter for å utvikle krevende eihandsteknikker som man kan imponere kompiser og damer med.

Men Triplexen er en ekte enhåndslighter, enkel å betjene i alle situasjoner. Dessuten kan man ta ut brennkammeret og fyre opp saker om ikke så lett lar seg tenne på av en vanlig lighter, for eksempel når lighteren må holdes i vinkel nedover. (Prøv å tenne på et telys med en Zippo eller engangsighter: Au!) En anna viktig fordel med IMCO Triplex er at den holder mye, mye lengre på ei fylling. Ikke fordi bensinkapasiteten er større, men fordi Zippos konstruksjon er mindre tett, og bensinen fordunster mye raskere.

Så for den som er så heldig å ha Triplex i lomma, ta godt vare på den. Samlerne har allerede samla seg, og disse små fyrvidunderne er allerede begynt å bli svært etterspurte.