Workwear – arbeidsklær for den (mote)bevisste?

Disse unge herrene representerer altså den nye «workware»-moten, kanskje til og med -kulturen, som er i støtet også i Norge for tida.

Den viktigste forutsetninga for en videre anlagt  workware-trend er nok denimologien med tilhørende selvedge-hysteri.

På slutten av 80-tallet begynte en del unge menn å samle på gamle denimplagg, gjerne fra loppemarkeder og bruktbutikker. Men de tøffeste

denimjegerne var de om oppsøkte gamle gruvesamfunn i California og Nevada, og leita opp arbeidsplagg som hadde overlevd  i ruinene av skiftebuer eller inne i nedraste gruveganger. Ingen ufarlig jakt, men byttet kunne da også bli f. eks. en gammel bukserest verd ti tusener av kroner. Allerede i 2006 blei et par ur-Levi’s solgt for $60.000! Men, mer enn økonomisk motiverte, var disse karene samlere, som studerte, kategoriserte og katalogiserte sine funn: Foruten snittet kunn det være varianter i vevinga, farge på renningen, type niter osv. Disse kunnskapene blei etterhvert tatt i bruk av nye, uavhengige denimprodusenter, som var opptatt av autentiske detaljer i sine podukter. Ett av fenomenene nydenimistene merka seg, var at i denimjeans fra omtrent før andre verdenskrig, har stoffet i buksebeina synlige jarekanter, eller selvedges ( opprinnelig self edge, men flere skriveformer brukes). Dette fordi stoffet blei vevd på smale maskinvever, og fargede tråder i jarekanten kunne brukes som identifikator for varianten av stoffet. Etter krigen rasjonaliserte de store amerikanske stoffleverandørene produksjonen med maskiner som vever flere meter breie stoffer, mens de gamle vevene blei solgt til Japan. Sjøl om selvedge-veving igjen forekommer i USA, har dette ført til det morsomme paradokset at man regner at de beste og mest autentiske stoffene til amerikansk workware i dag kommer fra Japan. Men, det er jo sjølsagt også slik at ikke alt som har selvedge er bra …

Og med denimologien fulgte videre studier av gamle arbeidsklær, og man oppdaga andre fenomener, som lerretstøy, arbeidsstøvler, hodeplagg osv, som fikk sin plass i den nye  workware stilen.

Workware-trenden henger også sammen med et fenomen som på godt unorsk kalles lumbersexual. Dette skal beskrive hipsternes bevegelse bort fra det metroseksuelle uttrykket, det urbane ideal er bytta ut med sansen for det «autentiske» landlivet, med «naturlighet», kortreist mat, økologi og altså arbeidsklær. Den lumberseksuelle bor i storbyen, men drikker økologisk øl i barer med furuinnredning, kledd i tømmerhoggerhabitt. Han drømmer urealistisk om et landligere liv, og bærer med seg Mac’en i en ryggsekk som hadde kledd et økseskaft bedre.

Noen knytter også fenomenet til den økonomiske krisa som ramma USA i 2008. Trangere tider førte til at mange fant at billig arbeidstøy var minst like funksjonelt som dyrt tøy fra trendmagasinene. Ok, noen gikk over til Levis eller Wrangler til $30 pr. par, men hva med de som den gang, og nå, bruker 2-3000 kr. på ei «riktig» selvedgebukse? Her ligger noe anna under …

I dag ser vi altså workware -entusiaster på norske gater og torg. Men hvor starta det?  Sjølsagt lå spirene i USA. Vi snakker jo

om amerikansk arbeidstøy. Men vi kan ikke undervurdere japanernes bidrag, som ikke bare er å forsyne workwaretrenden med råe stoffer. Japans nederlag for amerikanerne i andre verdenskrig førte, paradoksalt, men også logisk nok, til en voldsom interesse for amerikansk kultur, inklusive klestrender. I tillegg til denne interessen har Japan to forutsetninger for å delta i workwear-eventyret: En stor gruppe godt bemidla ungdom, og en tradisjon for førsteklasses handverk. I dag er japanske leverandører blandt de mest ettertrakta i høgkvalitetssegmentet, enten ved innenlands produskjon eller ved varer produsert etter svært høge spesifikasjoner hos tradisjonelle produsenter i andre land. Og prisene er deretter; jeans til 3-4000 kr., sko til 6-7000 og skinnjakker til 10-12000 kr. er helt greit.

Det finnes workware produsenter over det meste av kloden, og man kan finne produkter basert på andre tradisjoner enn amerikanske. Franske blåklær, f. eks. Le Laboureur og tyske laugsklær, f. eks. som her  lages etter gamle mønstre den dag i dag, og høykvalitets reproduksjoner av typiske engelske arbeidsklær fås fortsatt i vadmel, cord og molskinn. Men i det store og hele er det den amerikanske arbeideren som er, et mer eller mindre autentisk, forbilde for dagens moteproletar.

La oss se nærmere på hva den idelle og kompromissløse utgaven vil kunne være kledd i:

• Buksa: vi begynner med denne, ettersom det i grunnen var buksa det hele begynte med. Den kan være:
• • Denim jeans, enten en ny, dyr selvedgeutgave eller en gammel, dyr vintage fra etterkrigstida til opp på 60-tallet. Eldre utgaver finnes i privatmuseale samlinger, nyere gjelds liksom ikke noe særlig.
  • En form for lerretsbukse, eller canvas som det heter på nytt norsk. De sist par årene er har tradisjonelle arbeidsklærleverandører som Carhartt og Dickies blitt oppdaga, og disse har igjen oppdaga sitt nye marked, med nye, dyrere kleslinjer tilbudt i andre utsalg enn byggvarebutikkene.
  • Ei bukse i god ullkvalitet og med rett stil er også topp, jfr bilde over.
  • Man kan også komme fra det med engelske eller franske cordfløyelsbukser, eller forskjellige molskinnsvarianter, gjerne med førkrigs høgt liv og eventuelt seler.
• Jakka:
• • Denim. Enten som en truckermodell (den typiske tradisjonelle korte Levisjakka, men som også blei produsert av f. eks. Lee og Wrangler).
    

    Pointer Brand chorecoat i lerret

    Eller den såkalte Chore coat, ei lengre, men enkel jakke med utapåsydde lommer.

  • Begge disse typene finne også i forskjellige lerretsutgaver, gjerne også i voksa lerret.
  • Skinnjakke. Her i Norge er ikke tilgangen god på «autentiske» arbeidskarskinnjakker. I den store verden er det kult med en gammel flygerjakke, motorsykkeljakke eller sjauerjakke, noen ganger vintage, men gjerne i reproutgaver, så autentiske som mulig i materialer,snitt og handverk, og til en pris av 6-12 000. kr.
• Vesten: Mange workwearers har også en vest, av denim, lerret eller ullstoff. Den kan ha mange forskjellige konfigurasjoner, men snittet skal være retro.
• Skjorta: Har man jakke, har man også langarma skjorte, gjerne i flanell, denim eller «chambray».  T-skjorta er helst forbeholdt jakkefritt vær.
• Skoa:
• • Det gjeveste for mange workwear-karer er ekte, amerikanske arbeidsstøvler. Wolverine, Red Wing, Thorogood White’s og Wesco er noen godkjente produsenter, og også kanadiske Viberg står høgt i kurs. Flere av disse har begynt å produsere serier tilpassa mer urbane behov, gjerne med en nostalgisk vri på designet, og gjerne med ikke-nostalgisk prising. Innafor dette segmentet er det ikke vanskelig å få handla et par sko til 7-8 tusen kroner.
  • 

    Wolverine 100 miles, Thorogood American Heritage, White’s Semidress og Wesco Boss

    Det er to hovedtyper det er snakk om, snørestøvler (Lace up boots) og skaftestøvler  (engineer boots – engineer på amerikansk betyr også fyrbøter/maskinist/mekaniker). Skaftestøvlene er vel mest brukt av motorsykkelutgaven av arbeidskaren.

  • Fottøyet skal være laga på gammelmåten med søm gjennom yttersålen, enten  randsydd  (Goodyear welt) eller beksøm (Norwegian welt – jess, et av våre bidrag til internasjonal skoteknologi).
• Hodeplagg: Viss workwear-karen bruker hodeplagg, skal det helst være ei skjermlue, ikke  baseball-lue, men det vi kaller sixpence og amerikanerne gjerne Newsboy cap, sixpanel, eightpanel eller flat cap. Eller noe anna.  Denne er gjerne i tweed, men kan være i denim eller andre stoffer. En anna type lue som også forekommer er den amerikanske fyrbøterlua i stripete bomullsstoff. Noen kan også bruke en bløt filthatt, eller fedora som det heter på amerikansk.  Personlig mener jeg alpelua, denne praktiske bonde- og proletarhodebunaden, burde være mer å se. Desverre er det ofte stygge stilbrudd å se her på hodet, smalbremmede ullfilthatter er helt feil.
• Attåt, for eksempel:
• • Veske: Hører også med til ekvipasjen. Denne skal være med skulderreim, enten av litt grov seilduk eller helst av lær. Ellers må lommeboka være av lær, beltet like så.
  • Motorsykkel: En egen kategorie workware-karer er motorsykkelgutta. Disse er ikke av banditttypen, de syns bare det er gøy med gamle
    

    Velocette Venom 1965-modell

    motorsykler (eller nybygde i gammel stil) og liker å kle seg slik at de hører sammen med sykkelen, som tidligere tiders mekanikere. Gamle engelske sykler, f. eks. Triumph, Norton, Royal Enfield, Velocette (skulle gjerne hatt en 64-modell Velocette Venome Thruxton), eller kanskje en amerikansk Indian passer bra. Nyutgaver av disse, eller en handbygd i retrostyle (http://gassercustoms.com eller http://oldempiremotorcycles.com) går også an.

… og i grunnen går vel det meste an å få i workwear-sertifiserte utgaver. (Her er mitt forslag til en ekte arbeidskar-lighter.)

Folk som kler seg slik som arbeidsfolk gjorde for flere tiår sida kan vel ha forskjellige grunner til å gjøre det. Noen har et ideologisk innfall til fenomenet. Workwear, både originalene og urbanutgavene, er vanligvis av svært god, til dels ypperlig, kvalitet, framstilt av naturmaterialer, og til dels handverksmessig produsert. Dette gir plagg (og anna utstyr) som holder lenge, og, viss de blir brukt til siste trevl(tråd), bidrar til mindre forbruk og bedre miljø. Og workware -bølga har nok i en viss grad ført til at mange gode handverk lever litt lengre.

Man kan jo også velge å se på det at folk graver fram og kler seg i gammelt arbeidstøy som en ekstrem form for gjenbruk, sjøl om det vel har temmelig liten miljømessig betydning.

For andre kan bølga bidra til et nostalgisk forhold til fortida, både arbeidslivet og kuturelle og sosiale forhold, noe som ikke nødvendigvis er av det gode.

 Også blant den harde kjerne er det lite å å se av klassemessig eller ideologisk forankring. Av over 80 denim- og workweareguruer intervjua av Amy Leverton i boka Denim Dudes   (Laurence King Publishing, 2015) er det bare én som som nevner noe om en slags interesse for arbeiderkultrur som bakgrunn for engasjementet i klesstilen.

Men for de fleste følgerne er nok workware -bølga et reint motefenomen. Om noen år er de på veg inn i ei anna bølge, sansynligvis med noe retro over seg den og. (80-tallets skulderputer og hockeysveis?)

Men til den tid kan vi  glede oss over mye pent tøy osv.  av fantastisk kvalitet, noe også til overkommelig pris.

Til slutt, et bilde av ei gruppe sør-vest-indianere, kanskje Navaho eller Hopi, antakelig fra depresjonstida, som kanskje er på jakt etter arbeid. Muligens ikke så overvettes relevant, men de har jo på seg arbeidsklær, og stilige hatter. Og man kan tolke mange av historiene til  et anna slag arbeidsfolk  inn i dette bildet.

PS: Det har begynt å dukke opp «workware»-saker i noen trondheimsbutikker og, den viktigste er Livid med utsalg i Olav Trygvasons gate, som faktisk produserer sine egne klær, delvis i Trondheim. Modig gjort, det er lenge siden sist det blei sydd arbeidstøy her i byen.