Workwear – arbeidsklær for den (mote)bevisste?
Den nye arbeidskaren?
Den store retorikeren og dikteren Georg Johannesen uttalte en gang at Norge er en del av Amerika. (Siden skal han visstnok ha ment at Norge er Amerika). Og som det meste av kulturelle fenomener i vår tid kommer workware-moten fra det store Amerika. Men hvordan oppstod denne trenden?
Denimologien
På slutten av 80-tallet begynte en del unge menn å samle på gamle denimplagg, gjerne fra loppemarkeder og bruktbutikker. Men de tøffeste
denimjegerne var de om oppsøkte gamle gruvesamfunn i California og Nevada, og leita opp arbeidsplagg som hadde overlevd i ruinene av skiftebuer eller inne i nedraste gruveganger. Ingen ufarlig jakt, men byttet kunne da også bli f. eks. en gammel bukserest verd ti tusener av kroner. Allerede i 2006 blei et par ur-Levi’s solgt for $60.000! Men, mer enn økonomisk motiverte, var disse karene samlere, som studerte, kategoriserte og katalogiserte sine funn: Foruten snittet kunn det være varianter i vevinga, farge på renningen, type niter osv. Disse kunnskapene blei etterhvert tatt i bruk av nye, uavhengige denimprodusenter, som var opptatt av autentiske detaljer i sine podukter. Ett av fenomenene nydenimistene merka seg, var at i denimjeans fra omtrent før andre verdenskrig, har stoffet i buksebeina synlige jarekanter, eller selvedges ( opprinnelig self edge, men flere skriveformer brukes). Dette fordi stoffet blei vevd på smale maskinvever, og fargede tråder i jarekanten kunne brukes som identifikator for varianten av stoffet. Etter krigen rasjonaliserte de store amerikanske stoffleverandørene produksjonen med maskiner som vever flere meter breie stoffer, mens de gamle vevene blei solgt til Japan. Sjøl om selvedge-veving igjen forekommer i USA, har dette ført til det morsomme paradokset at man regner at de beste og mest autentiske stoffene til amerikansk workware i dag kommer fra Japan. Men, det er jo sjølsagt også slik at ikke alt som har selvedge er bra …
Andre inspirasjoner
Hvem og hvor?
I dag ser vi altså workware -entusiaster på norske gater og torg. Men hvor starta det? Sjølsagt lå spirene i USA. Vi snakker jo
om amerikansk arbeidstøy. Men vi kan ikke undervurdere japanernes bidrag, som ikke bare er å forsyne workwaretrenden med råe stoffer. Japans nederlag for amerikanerne i andre verdenskrig førte, paradoksalt, men også logisk nok, til en voldsom interesse for amerikansk kultur, inklusive klestrender. I tillegg til denne interessen har Japan to forutsetninger for å delta i workwear-eventyret: En stor gruppe godt bemidla ungdom, og en tradisjon for førsteklasses handverk. I dag er japanske leverandører blandt de mest ettertrakta i høgkvalitetssegmentet, enten ved innenlands produskjon eller ved varer produsert etter svært høge spesifikasjoner hos tradisjonelle produsenter i andre land. Og prisene er deretter; jeans til 3-4000 kr., sko til 6-7000 og skinnjakker til 10-12000 kr. er helt greit.
Hva inngår i den nye arbeidskarens klesdrakt?
- Buksa: vi begynner med denne, ettersom det i grunnen var buksa det hele begynte med. Den kan være:
-
- Denim jeans, enten en ny, dyr selvedgeutgave eller en gammel, dyr vintage fra etterkrigstida til opp på 60-tallet. Eldre utgaver finnes i privatmuseale samlinger, nyere gjelds liksom ikke noe særlig.
- En form for lerretsbukse, eller canvas som det heter på nytt norsk. De sist par årene er har tradisjonelle arbeidsklærleverandører som Carhartt og Dickies blitt oppdaga, og disse har igjen oppdaga sitt nye marked, med nye, dyrere kleslinjer tilbudt i andre utsalg enn byggvarebutikkene.
- Ei bukse i god ullkvalitet og med rett stil er også topp, jfr bilde over.
- Man kan også komme fra det med engelske eller franske cordfløyelsbukser, eller forskjellige molskinnsvarianter, gjerne med førkrigs høgt liv og eventuelt seler.
- Jakka:
-
- Denim. Enten som en truckermodell (den typiske tradisjonelle korte Levisjakka, men som også blei produsert av f. eks. Lee og Wrangler).
Eller den såkalte Chore coat, ei lengre, men enkel jakke med utapåsydde lommer.
- Begge disse typene finne også i forskjellige lerretsutgaver, gjerne også i voksa lerret.
- Skinnjakke. Her i Norge er ikke tilgangen god på «autentiske» arbeidskarskinnjakker. I den store verden er det kult med en gammel flygerjakke, motorsykkeljakke eller sjauerjakke, noen ganger vintage, men gjerne i reproutgaver, så autentiske som mulig i materialer,snitt og handverk, og til en pris av 6-12 000. kr.
- Denim. Enten som en truckermodell (den typiske tradisjonelle korte Levisjakka, men som også blei produsert av f. eks. Lee og Wrangler).
- Vesten: Mange workwearers har også en vest, av denim, lerret eller ullstoff. Den kan ha mange forskjellige konfigurasjoner, men snittet skal være retro.
- Skjorta: Har man jakke, har man også langarma skjorte, gjerne i flanell, denim eller «chambray». T-skjorta er helst forbeholdt jakkefritt vær.
- Skoa:
-
- Det gjeveste for mange workwear-karer er ekte, amerikanske arbeidsstøvler. Wolverine, Red Wing, Thorogood White’s og Wesco er noen godkjente produsenter, og også kanadiske Viberg står høgt i kurs. Flere av disse har begynt å produsere serier tilpassa mer urbane behov, gjerne med en nostalgisk vri på designet, og gjerne med ikke-nostalgisk prising. Innafor dette segmentet er det ikke vanskelig å få handla et par sko til 7-8 tusen kroner.
-
Det er to hovedtyper det er snakk om, snørestøvler (Lace up boots) og skaftestøvler (engineer boots – engineer på amerikansk betyr også fyrbøter/maskinist/mekaniker). Skaftestøvlene er vel mest brukt av motorsykkelutgaven av arbeidskaren.
- Fottøyet skal være laga på gammelmåten med søm gjennom yttersålen, enten randsydd (Goodyear welt) eller beksøm (Norwegian welt – jess, et av våre bidrag til internasjonal skoteknologi).
- Hodeplagg: Viss workwear-karen bruker hodeplagg, skal det helst være ei skjermlue, ikke baseball-lue, men det vi kaller sixpence og amerikanerne gjerne Newsboy cap, sixpanel, eightpanel eller flat cap. Eller noe anna. Denne er gjerne i tweed, men kan være i denim eller andre stoffer. En anna type lue som også forekommer er den amerikanske fyrbøterlua i stripete bomullsstoff. Noen kan også bruke en bløt filthatt, eller fedora som det heter på amerikansk. Personlig mener jeg alpelua, denne praktiske bonde- og proletarhodebunaden, burde være mer å se. Desverre er det ofte stygge stilbrudd å se her på hodet, smalbremmede ullfilthatter er helt feil.
- Attåt, for eksempel:
-
- Veske: Hører også med til ekvipasjen. Denne skal være med skulderreim, enten av litt grov seilduk eller helst av lær. Ellers må lommeboka være av lær, beltet like så.
- Motorsykkel: En egen kategorie workware-karer er motorsykkelgutta. Disse er ikke av banditttypen, de syns bare det er gøy med gamle
motorsykler (eller nybygde i gammel stil) og liker å kle seg slik at de hører sammen med sykkelen, som tidligere tiders mekanikere. Gamle engelske sykler, f. eks. Triumph, Norton, Royal Enfield, Velocette (skulle gjerne hatt en 64-modell Velocette Venome Thruxton), eller kanskje en amerikansk Indian passer bra. Nyutgaver av disse, eller en handbygd i retrostyle (http://gassercustoms.com eller http://oldempiremotorcycles.com) går også an.
… og i grunnen går vel det meste an å få i workwear-sertifiserte utgaver. (Her er mitt forslag til en ekte arbeidskar-lighter.)
Hvem er de, og hva tenker de, og hva er vitsen?